En av mange turer i gråtrist vintervær, med mine to schäfertisper. Det var på denne turen jeg endelig bestemte meg for å ville blogge. Tanken har vært der noen måneder, men det siste lille sparket var det Astraia og Beyla som måtte gi meg.

Fra vi går ut av bilen, til vi er tilbake 90 min. etterpå, går jeg med to energiske jenter som gjør alt de kan for å fortelle meg alt det spennende de opplever på turen. Hvor fornøyd de er for å bevege seg ute i det fri. Så utrolig glad for at jeg vil bli med de på dagens eventyr. Utforske nytt terreng, ha drakamp med pinner som de dytter i meg. Et håp om at jeg ber de slippe, slik at jeg skal kaste pinnene.

Hopper baklengs foran meg. Løper 10m. fra, for å bråsnu og komme tilbake for å hente meg. «Kom da, gå fortere, bli med!» Jager en mus sammen, som slipper unna. Ser på meg, som om de sier… «Så du det…? Vi hadde den nesten». Øyne som glinser, full av livsglede. Full av forventning til at jeg skal gi dem respons, bli med i deres verden.

Hjemme er bokhyllene mine fulle av hundebøker. Norske, svenske, danske og engelske bøker. I mange av dem har jeg lest om hundens kroppsspråk og signaler. Om lydbruk, duftmarkering, gester, øre- og halebruk, øyne, ragg osv. Teorien er viktig, men blir kun en veiledende start til å lære hundens språk. Vi må studere og forstå, i samhandling med mange forskjellige raser og individer. Jeg har holdt mange foredrag om hundens språk, og må alltid konkludere med…# Les, lær – og kom dere ut og studer! #

Det nitriste turværet ble glemt i det vi forlot bilen. Hundene har aldri enset det, og med så mye glede de viser, er det umulig å ikke la seg smitte av deres entusiastiske utstråling. Kun en snever del av hva de formidlet meg kan jeg finne igjen som «fasit» i en teoribok, men likevel – vi «snakket sammen» som om det var det mest naturlige i verden. Jeg innser igjen, som så mange ganger før, hvor viktig det er å få utdypet teorien med en uendelig base praksiserfaringer.

Det er på denne turen jeg forstår hvor uendelig spennende formidling er. Tenk så mye hundene klarer å formidle, uten at et eneste ord er sagt. Det konstante samspillet Astraia og Beyla ønsker sammen med meg, til tross for at de er løs og kan velge å løpe rundt helt på egenhånd, og med et språk som ikke er til å misforstå.

Deres utrolige formidlingsevne inspirerte meg til å ville formidle mine erfaringer og tanker, og en blogg er blitt til.