En går på kurs etter kurs. Noen går mange kurs i året. Blir mer og mer frustrert over hvor vanskelig alt skal være. Instruktøren ved «xxxxxx Hundeskole» sa jo at…, nå sier en ny instruktør at jeg skal gjøre det motsatte. Føler en mislykkes som hundetrener og i sin oppdragerrolle. Hunden blir mer og mer forvirret fordi vi stadig forventer noe annet av den.

#  Drakamp kan skape konflikt mellom hund og eier… – Nei, drakamp kan styrke bånd, og være en super måte å belønne på…

#  Hunden din bør belønnes med godbiter… – Nei, belønn heller med leke…

#  Opp med tempo – Ned med tempo.

#  Lavere intensite – Nei, skap høyere intensitet.

Alle de velmente rådene fra uendelig med selvutnevnte eksperter.

Aktive utøvere

Åshild og Astraia ved IPO2

En skifter treningsgruppe, eller trener i flere ulike treningsmiljø. En ser på andre som trener, og hvordan de lykkes. Vi studerer videoklipp på YouTube, hvor lekende lett og elegant hundetrening kan se ut. Og vi prøver oss på noe nytt, igjen og igjen, med vår egen hund. De lykkes, vi lykkes ikke… Vi får en frustrert og usikker hund. Hunden vår ønsker en svart-hvit-beskjed om hva vi ønsker av den. Vi gir den gråsoner.

Slik tror jeg mange opplever det. Skal hundetrening virkelig være så vanskelig?!?

Instruktøren

Enhver instruktør har sine egne preferanser. De har gjort sine erfaringer, og deltatt på ulike instruktørutdanninger. Hver utdanning har sin filosofi, og presenterer fagstoffet på sin måte. De aller fleste har et stort fokus på «positiv belønning», og reklamerer med dette. Noen få er mer opptatt av at hund skal styres, uten overdreven bruk av belønnere som godbiter og ball. Noen utdanninger dekker et bredt hundefaglig område. Andre har spesialiser seg på «sin» måte å oppdra og trene hund. Noen har krav om at en må vise resultater med egen hund for å få godkjent utdanningen, og ha gjennomgått en periode som hjelpeinstruktør. Ved andre trenger du ikke å ha trent, eller hatt hund i det hele tatt. Noen har pedagogikk som en del av utdanningen, andre ikke.

Etter ferdig utdanning må instruktøren gjøre sine avveininger. Være tro mot den/de metoden/-e en lærte på utdanningen? Eller velge å gå sine egne veier?

Det finnes mange dyktige instruktører. Noen med bred erfaring fra hundetrening, noen med god bakgrunn inne psykologi og pedagogikk. Noen er dyktige til å lære fra seg, andre kan være ekstremt dyktige, men mangler tryggheten eller evnen til å undervise. Noen er teoretikere, noen praktikere, og noen innehar en god base av teori og praksis.

Utfordringen mange instruktører sliter med ved hundekurs – tror jeg – er at en har en GRUPPE foran seg som en skal undervise i hundetrening. Å undervise flere ekvipasjer samtidig er alltid krevende. For å nå ut til alle ved en kursdag vises som oftes EN måte å lære inn en øvelse, en måte å belønne på, en måte å løse en utfordring i hverdagen. En generaliserer, fordi tiden ikke rekker til. EN måte vil aldri være rett for ALLE. Hunder er like individuelle som oss mennesker, og lærer på ulikt vis. Gode instruktører får ofte ikke vist frem, og brukt sitt fulle potensiale med enorm fagkompetanse, fordi en underviser individene som en gruppe.

Nye trender

Det er stadig nye trender i samfunnet, og dette gjelder også inne hundetrening. Hvordan en oppdrar og trener hunden sin finnes fort som innslag på offentlige fora. En overvåkes.

For noen år tilbake opplevde jeg følgende ved teori på et valpekurs, hvor temaet var «valpeutfordringer»:

En erfaren hundeperson, som nok hadde hatt hund lengre enn jeg hadde vært født, var forvirret. Han hadde ikke hatt hund på noen år, og hadde nå fått seg valp. Vi diskuterte «valpebiting». Åpent fortalte han at da valpen bet han i leggen, og ikke godtok et bestemt «nei», bøyde han seg ned og bet valpen tilbake, i øret. Jeg husker jeg hørte noen av de andre kursdeltakerne gispe. Valpen hadde etter denne korreksjonen sluttet å bite han – problemet løst! Han spurte meg så; «Var dette feil da?»…Jo, ja… jeg hadde jo nettopp fortalt at virker det en gjør, har valpen hatt en læring. Og at det er mange veier til måle. At det er bedre å gi noen få tydelige beskjeder, enn å «mase» på valpen. Kom det jeg sa litt dårlig ut!?! Kunne jeg si at det var feil, når det virket? Kan jo på ingen måte oppfordre folk til å bite valpen sin, men er det ikke slik mange valpemødre hadde gjort nettopp det? Jeg svarte noe om at det nok ikke var etisk riktig.., og at jeg ikke kunne anbefale en slik måte å korrigere på.

Stadig læring

Både som hundeeier, konkurranseutøver og instruktør, trenger en kontinuerlig å lære av sine egne og andres erfaringer. En må likevel finne sin måte å håndtere sin hund og sin trening på. Du kjenner din egen hund best, og må ta ansvar for de valg du tar, uansett om det handler om å lykkes på prøver og konkurranser, eller å ha et hundehold som fungerer for deg og din hund.

En må snu tankegangen FRA GENERALISERING (gjøre likt som alle andre), TIL INDIVIDUALISERING (hva som er rett for deg og din hund).
Heldigvis blir en aldri utlært når det handler om hund!

* Om du tror du er ferdig utlært – Er du ikke utlært, men ferdig *