Barn og hund sammen. Så utrolig flott…! – Under rammer satt av ansvarsfulle hundeeiere og foreldre!

Vennskap, samhold og gode opplevelser. Barn og hund sammen. Finnes ikke noe bedre! Jeg hadde selv en barndom hvor jeg fikk låne nabohunder på tur. For meg var dette noe jeg virkelig så frem til, og som gav mange gode minner. Golden retrieveren Happy og Labradoren Capi, som jeg storkoste meg med, som var en kjempe støtte om jeg var lei meg. I mangel på egen hund oppdro jeg kaninen min Kalle til å bli lydig som en hund. Gikk i bånd, kom på innkalling når den løp i skogen ved huset, sovnet i sengen med meg om kvelden.

Det er slik idyll vi ønsker, barn og hund sammen. Dessverre hører en stadig i media om hunder som har bitt barn. Når barn blir bitt, er skadene ofte omfattende og alvorlige. Og ikke minst er det en psykisk påkjenning for barnet.  I mange av tilfellene blir hunden avlivet etter disse situasjonene. – Hvem har egentlig skyld i at slikt oppstår? Uten tvil, hundeeier og/eller foreldre. Barnet og hunden blir de skadelidende.

Hundeeier bør kjenne godt sin egen hund, og kunne tyde de signalene den gir. Vite hvilken terskel SIN hund har (hvor mye skal til) før den agerer i gitte settinger. Men dette er likevel ingen garanti. Hundens tilstand og miljømessige forhold kan være vesentlig for hvordan hunden kommer til å oppføre seg. Sover hunden, er trøtt, sulten, frustrert, mange forstyrrende elementer i miljøet…? Ofte er det vanskelig å finne svar på hvorfor hunden utfører en atferd som vi ikke forventer. 

Selv den snilleste hund kan gi beskjed når det er nok. Respekterer vi da dette? Er barnet moden nok til å forstå konsekvenser som kan oppstå dersom en ikke tyder hundens signaler, og respekterer disse? Evner barnet fysisk og psykisk å håndtere situasjonen om hunden går steget videre, og utfører atferder som kan skade barnet? Klarer barnet fysisk å holde igjen hunden på tur, dersom hunden vil bort til noe som den ikke bør gå bort til…, mennesker, hunder eller annet?

Foreldre har ansvar for barneoppdragelse. Å lære barnet rett og galt. Å fortelle dem hvordan de skal behandle dyr. Å forklare hvor viktig det er å spørre dyrets eier om lov til å hilse. Å vise barnet hvordan det gjennom lek og moro kan lære hunden ulike øvelser og kommandoer, og gjennom dette bygge et positivt samhold.

Hundeeier har ansvar for å oppdra hunden. Gjøre den vandt og trygg på omgang med barn. Lære den hva som er tillat. Ta fysiske grep ved behov. Og uansett hvor mye du stoler på din egen hund: – Forlat ikke hunden alene sammen med barn.

Hundeeier må sørge for å ikke overlate hunden til noen som ikke kan ta ansvar for den. Eventuell lære opp den vikarierende hundeholderen. «Hundeholder» er den som til en hver tid har ansvaret for hunden. Etter Lov om dyrevelferd §6, om kompetanse og ansvar, skal… «Foresatte ikke la barn under 16 år ha et selvstendig ansvar for dyr».  Hva som menes med «selvstendig ansvar» kan tolkes vidt. Jeg velger å tolke det slik at foreldre har hovedansvaret for hunden, og skal sørge for at barnet innehar nødvendig trygghet, kunnskap og fysikk for å kunne ivareta hunden, før de tar hunden med ut i samfunnet.

Jeg har mange ganger hørt følgende strofer: # Den er bare snill. # Den har aldri gjort det før (etter at hunden har gjort noe gale). # Vi ønsker å kjøpe en barnevennlig rase. – INGEN hunder er bare snill, i absolutt alle situasjoner. Det går en grense for alle hunder, om de ikke blir behandlet bra. Og det finnes INGEN barnevennlige raser. Men det finnes mange raser som kan fungere bra i en barnefamilie, når forholdene legges til rette for det.

Både barn og hund må lære å omgås og respektere hverandre, med hjelp av voksne. Hunden må aldri sees på som et leketøy, som barnet kan herse med. La barnet ta del i oppgaver med hunden, som mating, lufting, stell osv. Gjennom dette lærer de om respekt, empati, omsorg og ansvar.

Barn + Hund + Ansvarsfulle hundeiere og foreldre = Herlig idyll